Av: Ellen Lange, Redaktør i Museumsnytt
Denne kronikken ble først publisert i Morgenbladet, desember 2022.
----------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Dermed er den kommet til norske museer, aksjonsformen som på brutalt og ikke påfallende dialog- eller demokratiorientert vis setter uerstattelig kulturarv opp mot like uerstattelig miljø og natur. 11. november gikk medlemmer av gruppa Stopp oljeletinga inn i Nasjonalmuseet og forsøkte å lime fast hendene sine til beskyttelsesglasset til selveste Skrik. En uke senere kastet de vannmaling på Monolitten. Det sjokkerer og får masse oppmerksomhet, hvilket er hensikten. Aktivistene kalles vandaler, terrorister og spyfluer.
Det er forståelig at mange er opprørte. Særlig må det ha vært ubehagelig for de museumsansatte som var til stede under aksjonen. Det er heller ikke rart om ansatte ved andre museer er bekymret for hva som blir det neste. Er nasjonalarven godt nok sikret? Ledelsen ved Munch- og Nasjonalmuseet har allerede fått spørsmålet flere ganger.
De svarer at de har vurdert flere tiltak, og at de har politianmeldt aktivistene. Kulturminister Anette Trettebergstuen sier til NTB at det er «opprørende at noen mener at de har rett til å potensielt ødelegge en sånn skatt som Munchs ‘Skrik’ for å få oppmerksomhet».
Museumslederne og myndighetene tenker nok at dette er den ansvarlige måten å utøve sitt mandat på: De slår hardt ned på udemokratiske virkemidler og oppmerksomhetssøkende hærverk, og passer på kunsten.
Identitet, verdi og sannhet
Jeg støtter ikke aksjonsformen, men må innrømme at jeg er vel så bekymret for institusjonenes reaksjoner som for kunsten. Skal ressursene nå brukes på sikkerhetstiltak som forsterket vakthold, dyrere monterglass, flere alarmer og mistenksomhet overfor publikum? Det har vi verken råd eller tid til, og det truer kulturarven og det frie ordskiftet på grunnleggende vis.
Årlig får norske museer rundt fem milliarder av fellesskapets midler til daglig drift. Det følger store oppgaver og mye ansvar med pengene, og en rekke valg skal tas: Hva skal samles og kjøpes inn, hva skal stilles ut, formidles og forskes på – og hvordan? Hva er en del av vår felles hukommelse – og hva er det ikke? Til sammen påvirker disse valgene store ting som vårt samfunns identitet, verdier og sannheter. Intet mindre.
Men hvorfor får museenes ansvar, makt og muligheter så lite oppmerksomhet? Hvor er de opphetete diskusjonene om innhold? Media bryr seg en del om de to-tre største kunstmuseene, men overser gjerne de over hundre andre museene vi har i landet. Og museene selv – hvorfor er deres ledere så sjelden å høre i samfunnsdebatten? Hva vil de?
Det finnes gode eksempler på modige og interessante museumsinitiativ, fra Nasjonalmuseet, MUNCH og alle andre. Oslo museums nye utstilling Din pust, din stemme om Black lives matter-demonstrasjonene i 2020 er laget i tett samarbeid med de som organiserte demonstrasjonene. Norges arktiske universitetsmuseums Hvem er du når verden brenner? tar utgangspunkt i andre verdenskrig i nord, men bli helt aktuell og konfronterer oss med dirrende viktige og vanskelige dilemmaer. Og så videre. Det finnes museumsnettverk for bærekraft, mangfold og demokrati, tverrfaglige seminarer om utenforskap på bygda og opprop om at museene ikke er nøytrale. Ordene samfunnsoppdrag og samfunnsrolle er flittig brukt.
Museene må være de voksne
Men nå er museumskreftene som vil skape og sette agenda, vanskelige å få øye på. Det er ikke et sunnhetstegn at knallhard fordømmelse er den nærmest unisone reaksjonen på unge, desperate mennesker som forsøker å redde naturen og verden. Heller ikke at Nasjonalmuseet politianmelder aktivistene, men ikke spør offentlig om hvordan museet kan bidra til å redde naturen og verden. Eller at ingen andre spør.
Aksjonistenes virkemidler er uakseptable. Men derfra til å utpeke dem til den store fienden? Kjemper man ikke egentlig samme kamp?
Vår felles fremtid er truet. Ungdom som kaster suppe og maling, er bare ett av mange symptomer. Museene, anført av sine ledere, må være de voksne. Det innebærer at de må anstrenge seg mer enn noensinne for å være noe annet enn passive arenaer for suppekastere eller andre meningsytrere. De må mene selv, og invitere klimaaktivister og andre inn. Museene må være aktive samfunnsaktører som tør og vil noe, legger til rette for kreativitet og åpen og fri meningsutveksling (uten å risikere å ødelegge kunstverk), og skaper endring.
Har kulturinstitusjoner et særlig ansvar for å gjøre etiske vurderinger av sponsorene sine? Les mer om temaet i denne artikkelen fra Kunstkritikk.no
---------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Ellen Lange er redaktør for Museumsnytt, landets eneste kulturtidsskrift for og om museer.
Foto: Håkon Bergseth
