Hva er kunstens rolle i krisetider?

Hva er kunstens rolle i krisetider?
- ​Notater om kunst, håp, sannhet og fellesskap.

I perioden januar til mars 2025 samlet vi oss i Overlyssalene på Kunstnerens Hus i Jannik Abel sin utstilling for å undre over dette spørsmålet. Skuespillere, musikere, billedkunstnere, forfattere, dansere, kuratorer, kulturjournalister, ledere for kunstinstitusjoner satt side ved side rundt et langt bord i dialog. Vi skjønte raskt at det ikke bare var det som skjedde i timene rundt bordet som var viktig, det var spesielt det som skjedde etterpå: folk ble igjen, de satte seg ned i salene og fortsatte samtalen, de satt i restauranten, de satt rundt bålet som var tent på plassen utenfor. De snakket sammen. 
Nye konstellasjoner på tvers av fag ble skapt. 

Det var seks åpne offentlige samlinger og utallige mindre lukkede og tilfeldige samlinger i utstillingen i og etter åpningstid. Vi valgte å ikke ta opp lyd eller video fra disse samtalene for å skape et mest mulig trygt rom, men vi deler her noe av den kunnskapen som ble delt rundt langbordet:

Først så vi på om vi kunne se en rød tråd i hvordan denne tiden ble beskrevet. Her er det som ble nevnt gang på gang: 

Vi er på randen av en global katastrofe.
Vi er i en tid som normaliserer fascismen. 
Verden må ta et oppgjør med kolonitiden.
Skuffelse over norsk presses manglende evne til å rapportere viktige nyheter. 
Naturkrisens enorme omfang og manglende politisk handling. 
Folkemordet i Palestina er ikke til å bære.
Det er kriser i hele verden som vi ikke hører om. 
Verden er kidnappet av ego.
Norge tjener enormt mye penger på krig. 
Vi nordmenn er privilegerte, derfor har vi et ekstra ansvar. 
 
Så begynte dialogen om kunsten. Der var det en tydelig ting som alle var enig i og som ble hovedkonklusjonen: 
 
Kunstens største rolle nå i krisetid er å skape fellesskap.
Det som ble klinkende klart er at fellesskapet gir en unik styrke som leder til handling. 
Så hvordan skape fellesskap? Her er et kart: 
Det starter med sannhet. Rom som er sanne er trygge. 
Rom som er trygge kan gi grobunn for håp. Håpet i møte med fellesskapet gir handling. 
Det er fellesskapets kraft og mot som igjen omformes til handling. 
Det er solidariske handlinger som er veien inn i en fredfull og trygg framtid. 

Det var også enighet om at det finnes flere sannheter og at vi må tåle uenighet og ha stor takhøyde for ulike perspektiv. Samtidig så vi at det var en bunnlinje vi alle kunne være enig i: noen grupper er mere utsatte enn andre i denne tiden. Dermed ble fellesskapet skapt, og hva vi kan gjøre for å skape en bedre framtid for flest, fokuset. 

Vår oppgave som kunstnere er å være sannhetsvitner og sannhetsfortellere. Vi er de som bygger opp, som samler, som gir utvidet forståelse, som skaper så vi kan komme inn i følelser som empati, som er det det beste botemiddelet mot ego. Det kreves mot for å dele sannhet i vår tid. Å være en aktivistisk kunstner, en kunstner som jobber med å sette søkelyset på urett og som aktivt er del av løsningen, kommer til å være en av kunstnerens viktigste oppgaver framover. Her så vi flere utfordringer. Det en tverrfaglig konsensus om at det  å være kunstner og aktivist er utrygt. Vi ser sensur, kansellering og arrestasjoner i mange land. Palestina- aktivister er mest utsatte. Som felt har vi en særs viktig rolle her. Vi må støtte opp om de modigste av oss. Vi ønsker oss stipend og priser som kan løfte frem de som trenger og fortjener det. Kunstinstitusjonene må gå foran i å uttrykke støtte til aktivistiske kunstnere og gi dem kunstneriske muligheter. 

Blir du kalt aktivist av andre aktivister er det en hedersbetegnelse. Høyresida bruker ordet aktivist som skjellsord og i pressen ser man også ofte brukt nedsettende. Samlet i dialog rundt bordet ble vi enige om at en aktivist er en som står opp i møte med urett. Interessant nok hvis vi ser på ordet Activist så har det to ord i seg som betyr handling. Act og ist. Det betyr altså: den som gjør handlingen. Handling er nøkkelen i vår tid. 

Kunstnerisk frihet er en av grunnpilarene vi alltid snakker om når vi samles. Vi som felt skal være frie, samtidig er vi kun så frie som våre hjerner har evne til å se og som våre kollegaer og institusjoner har evne til å støtte oss i hva vi ser. Vi kan som kultur være for opptatt av politisk korrekthet og ikke være modige nok i møte med sannheten. Vi snakket mye om at i vår kultur må vi bli modigere til å snakke om strukturelle ting som diskriminerer og som må utvikles. Åpenhet og dialog i feltet vårt må innføres som en naturlig del av vår kunstneriske oppgave. Et eksempel er at det er mye snakk om mangfold og lite snakk om rasisme. 
Spørsmålet om vi er for privilegerte kom opp. At det er derfor det fortsatt er få av oss som forholder seg aktivistisk til kunsten. Ønsket om at institusjonene tok tak i flere viktige temaer var det også konsensus om. 

Vi ser nå at det er flere kunstinstitusjoner som ønsker å skape rom som gir håp og fellesskap.
De ser mørket og de hører folket. Det institusjonene må forstå er at håp gror ut av sannhet. Har ikke institusjonen delt hva som er sant i vår tid, så mister vi tillit til dem. Dermed har de blitt en utrygg arena og kan ikke bidra inn til håpet.  Et eksempel på utrygghet som ble nevnt er at når vårt Nasjonalmuseum ikke vil stå i sannheten om at Palestinsk kunst hadde vært viktig og riktig å vise nå, da blir de et utrygt rom. Et sted man ikke vil samles uten å føle på at her er det noe usagt. Et eksempel på det motsatte var at når Kunstnernes Hus viser tre prosjekt samtidig som på forskjellige måter står i solidaritet med de utsatte, så speiler de en sannhet som gjør at Huset oppleves som «vårt», et fellesskapets sted. Det ble også nevnt at det at ledere for institusjoner møter opp til møteplasser som denne, viser at de lytter inn, det gir en trygghetsfølelse, og det at noen institusjoner totalt manglet tilstedeværelse legges merke til. Det å snakke om håp i vår tid, veier tyngst når de som snakker, har vist handling før ordet. 

Det vi også ser eksempler på er at flere ønsker er å gi folket håp ved at de skal få en pause fra det som skjer i verden. La oss her først som sist anerkjenne at pause og håp er to forskjellige ting. Pausen kan være viktig og nyttig så lenge den er seg selv bevisst, og knu forblir en kort pause. Pause over tid bidrar bare til å opprettholde status quo, som er det motsatte av håpet. Da er det ikke lenger en pause, men en tilstand. 

Poeten Andrea Gibson sier det på denne måten: 
«Even though the truth isn’t hopeful. The telling of it is.»

​Det var stor enighet om slagordet «Kultur støtter Kultur». Det ble først brukt utenfor Nasjonalmuseet 18 mai 2024 i en demonstrasjon der folket samlet seg i nasjonaldrakter rundt Palestinere i sine folkedrakter. Vi som kultur må stå i solidaritet med de som er utsatte nå. For hvem er vi ellers? I krisetid er kultur som står i solidaritet helt grunnleggende for motstandskampen. Som Mariken Lauvstad skriver til Nasjonalmuseet i Klassekampen 25.5 2024: Nøytralitet er umulig når verden brenner. Solidaritet er ikke farlig. Det er fraværet av solidaritet som er en trussel i vår tid.  
 
Nå i etterkant kan vi se tilbake på at over 8000 mennesker samlet seg på Kunstnernes Hus i rom som var laget spesifikt for sorg, refleksjon, gjenforening og dialog. De siste dagene og i etterkant av utstillingen Back to the Land og dialogprogrammet Back to the Table har vi fått utallige spørsmål om hvor vi skal samles nå? For det vi opplevde hver eneste dag var at disse rommene trengs. De gav aksept, håp, styrke og fellesskap. 
Nye trygge rom for fellesskap må skapes, det er en oppgave for oss alle. 
Vi ser fram til å møtes hvor enn det blir. 
 
Guri Glans og Jannik Abel

--------------------------------------------------------

Back to the Land

Opprinnelig tekst og bilder kan sees her.

Takk til Jannik Abel for en fantastisk utstilling og for at Klimakultur fikk lov å dele denne teksten.