Av: Erlend Eggen, Klimakultur
Utdrag fra guiden En innføring i Kultur og klimarettferdighet i Norge
-----------------------------------------------------------------------------------------------
Skal kulturfeltet fokusere på å kutte egne utslipp, eller bruke mer av tiden på å skape klimaomstilling ved å forme ideer, utfordre samtiden, drive fram rettferdig politikk og systemendring?
Verden befinner seg i en klimakrise. Massive utslippskutt må til slik at vi fremdeles har en frisk planet hvor mennesker og dyr kan leve gode liv.
De siste årene har det blitt stadig større fokus på å måle utslippene fra alt vi foretar oss, både som privatpersoner og på arbeidsplassen. Dette gjelder også for kulturfeltet.
Anja Bakken Riise, leder av Framtiden i våre hender, ga i 2021 ut boka Mitt Klimaregnskap. I boka gjør hun et forsøk på å leve så bærekraftig som mulig, ved å regne alle sine handlinger om til CO2-utslipp. Riise skriver at vi istedenfor å legge ansvaret på enkeltpersoner må kreve at politikerne gjør drastiske endringer i hvordan vi styrer samfunnet vårt.
I de påfølgende avsnittene vil vi forsøke å si litt om hva klimakalkulatorene gjør. Hva er det de er gode på? Og hva er det viktig at kulturfeltet fokuserer på for å utnytte sitt store potensial for omstilling?
Hva er kalkulatorene gode på?
Kunnskapen om hvor store utslipp alt vi foretar oss genererer, har resultert i mange verktøy for å måle og kutte egne utslipp. Stadig flere private forbrukere, organisasjoner og næringsliv tar ansvar for å måle egne utslipp og kutte der det er mulig.
Grønt veikart for kunst og kultursektoren er et eksempel på hvordan feltet selv ser for seg å redusere egne klimaavtrykk, med hjelp fra styringsverktøy som Miljøfyrtårn eller ved å bruke en klimakalkulator.
Disse verktøyene kan gi detaljkunnskap om enkeltutslipp og den totale miljøpåvirkningen til organisasjonen, presentert med tall og grafiske illustrasjoner. Utslippene fra spesifikke prosjekter, leverandører og produkter kan sammenlignes og på den måten vil det være mulig å identifisere de mest klimavennlige valgene.
For å oppnå målet om å bli et nullutslippssamfunn (innen 2050) blir denne type kartlegginger viktige for framtidens kulturliv.
Klimakalkulatorer kan påvirke leverandører til å kutte egne utslipp fordi innkjøpere vil lete etter de meste klimavennlige løsningene. Om alle innkjøpere konsekvent velger de mest klimavennlige løsningene kan markedet for produkter med lave utslipp bli styrket. På den måten kan verdikjeden kutte i egne utslipp og gjøre seg mindre avhengig av fossil energi.
Styringsverktøy og klimakalkulatorer kan føre til økt lønnsomhet, det kan åpne for nye samarbeid og det kan gi tilgang til tilskudd og lån, nå som det settes stadig strengere krav til reduserte klimagassutslipp og sirkulær ressursbruk.
Det å rydde i eget hus er forbundet med å vise handlekraft og bærekraftig utvikling, som igjen gir legitimitet til å uttale seg om klimagassutslipp og miljøvennlig drift på generelt grunnlag.
Hva er det kalkulatorene ikke er så gode på?
Klimakalkulatorene bidrar til at utslippene i Norge reduseres kilo for kilo.
Rent teknisk kan kulturfeltet med tall og prosenter vise at utviklingen går i riktig retning. Klimagassutslippene går beviselig ned i et individuelt mikroperspektiv.
Det er da samtidig helt avgjørende å heve blikket for å få øye på det store bildet og hvilken rolle Norge spiller i verden. Vi er fortsatt en av verdens største oljeeksportører, samme hvor mye hver og en av oss kutter i egne utslipp.
Samtidig som norske organisasjoner fokuserer på å rydde i eget hus skjer det minimalt med de totale utslippene som Norge forårsaker. Eller for å si det på en annen måte, selv om kulturfeltet er best i klassen til å måle egne utslipp, hjelper det lite for alle de som blir fratatt livsgrunnlaget på grunn av klimakrisen. Så lenge andelen CO2 i atmosfæren fortsetter å stige, vil livsvilkårene for de som lever der klimakrisen treffer hardest bli stadig vanskeligere.
Kalkulatorene fokuserer på de individuelle valgene som blir tatt. De bidrar til å vende blikket innover, hjelper til med å måle resultatet av de tekniske valgene vi tar, og viser hvilken vei utviklingen går. Både tiden, kreativiteten og engasjementet rettes mot endringene som gjøres i egen organisasjon.
Om fokuset på egne utslipp blir for stort kan det ta tid og ressurser fra kulturfeltets rolle som samfunnsendrer; å kaste lys på samfunnet og måten vi lever på, vise fram nye ideer, stemmer og perspektiver. Kulturfeltet spiller en avgjørende rolle om vi skal få en forståelse av bærekraftig utvikling for alle.
Å optimalisere egen drift for lavere utslipp og smartere ressursbruk handler om nye rutiner og endret atferd. Vil det være tilstrekkelig for kulturfeltet å rydde i eget hus, eller bør mer av tiden brukes på det kulturfeltet virkelig kan - forme ideer og atferd, styrke den sosiale forestillingsevnen, drive fram rettferdig politikk og systemendring?
Carbon footprint, en retorisk finte fra oljebransjen
Det at vi har et fokus på egne karbonavtrykk er noe oljebransjen har jobbet systematisk for i flere tiår.
British Petroleum gjorde “carbon footprint” til et begrep i den offentlige samtalen. Et begrep som effektivt flyttet fokuset vekk fra oljeselskapene og over på hver eneste forbruker. Sammen med kommunikasjonsbyrået Ogilvy & Mather (som tidligere hadde bistått blant annet tobakksbransjen) introduserte de budskapet om at hver og en av oss har ansvar for å redusere egne utslipp.
Det var i denne sammenheng at BP først promoterte og lyktes med å folkeliggjøre begrepet carbon footprint, eller karbonavtrykk. I 2004 lanserte de en klimakalkulator hvor folk kunne måle hverdagslige utslipp - å gå på jobb, kjøpe mat og reise - og derved fjernet fokuset fra selskapenes ansvar for klimaendringene.
Norsk oljelobby og oljepolitikk har adaptert det samme budskapet (“det er ikke produksjonen som er problemet, men etterspørselen”), og kultursektorens fokus på å måle egne utslipp kan være bilde på nettopp dette.
Oljebransjen og staten som største eier av Equinor har en åpenbar egeninteresse i at kultursektoren fokuserer på eget karbonavtrykk framfor å sette lys på utslippene Norge er ansvarlige for og de lidelsene utslippene medfører i øysamfunn som oversvømmes, ekstrem tørke og hungersnød ved Afrikas horn, eller enorme oversvømmelser i Pakistan. Isteden har de langt på vei lykkes med å flytte ansvaret for klimagassutslippene over på befolkningen.
Klimakalkulatorer gir innsikt i kalde fakta om eget forbruk, men lite kunnskap om systemet vi er en del av og hva som skal til for å skape en verden som fordeler rikdom og ressurser på en rettferdig måte.
Det positive er at både de som lager og de som bruker klimakalkulatorer har det samme målet: å bidra til å løse klimakrisen. Å rydde i eget hus er viktig, men for å faktisk oppnå målet må kulturfeltet også adressere systemene som deres utslipp er en del av.
Om vi skal oppnå målet om et nullutslippssamfunn trenger vi kunnskapen klimakalkulatorer og andre styringsverktøy kan gi oss. Men samfunnsendringen vi er avhengige av for å skape bærekraftig utvikling for alle innebærer at vi i tillegg jobber med det politiske systemet og kulturen vi er en del av. Vi må skjønne hvorfor vi tar de valgene vi gjør, vi må identifisere systemene som styrer de politiske beslutningene og motvirke de kreftene som gjør at vi ikke når målet om nullutslipp.
Samfunnsendringen skapes ikke gjennom et ensidig fokus på de individuelle valgene, men ved å forstå hvorfor vi tar de valgene vi gjør. Og så handle deretter.
Les mer:
The Harvard Gazette: Tracing Big Oil’s PR war to delay action on climate change
Rolling Stone - Big Oil Is Trying to Make Climate Change Your Problem to Solve. Don’t Let Them
