Utdrag fra guiden En innføring i Kultur og klimarettferdighet i Norge.
-----------------------------------------------------------------------------------------------
Intervju med Elle Sofe Sara, samisk koreograf og regissør. Utdannet som dansekunstner ved Trinity Laban Conservatoire i London.
Hvordan ser du på kunsten du lager som plattform for å ta opp spørsmål om klimarettferdighet?
Vår danse- og joikforestilling Vastadus eana/The answer is land henvender seg til land og natur på en måte som forholder seg både til vårt felles menneskelige forhold til stedet vi bor på og det å stå opp for naturen. I denne forestillingen viser vi hvordan vi mennesker er knyttet til steder og natur og hverandre. Jeg har sterk tro på at å vise ved eksempel er den beste måten. Ikke forkynnelse, men visning. Dans og joik/musikk er en perfekt måte å kommunisere rett til folks hjerter og deres indre.
Hvilken rolle kan kunst spille for å inspirere til handling og øke bevisstheten rundt klimaendringenes innvirkning på forskjellige grupper i samfunnet?
Jeg mener kunst er en perfekt måte å vise dette på. Kunsten er fri og trenger ikke å være faktabasert eller sann. Det kan være fiksjon, fantasi, vakkert eller stygt. Den offentlige diskusjonen om klimaendringer er ekstremt polarisert. Jeg tror kunst kan bidra til flere nyanser og kanskje bidra til at folk kan behandle temaet på en annen måte enn bare faktabasert info eller harde fremtidsutsikter. Jeg tror kunst åpner mennesker på en måte som politikere, forskere eller andre ikke kan.
Kan du fortelle om et spesifikt prosjekt eller kunstverk du har laget som tar for seg klimarettferdighet?
Som nevnt er Vastadus eana/The answer is land et prosjekt som tar opp dette temaet. Mange ting henger sammen i denne forestillingen for meg som kunstner og person. Fra begynnelsen ønsket jeg at joiker skulle være grunnlaget og det var naturlig å velge joiker av steder, fjell, elver osv. Forestillingen omfavner tydelig samiske kulturers måte å forholde seg til naturen på som også handler om at vi alle er natur, og denne forbindelsen mellom oss alle. Jeg ville la joikene veilede oss til å lage forestillingen, og ikke analysere eller kritisere så mye det vi gjør. Men å fokusere mer på det å være sammen og å jobbe sammen som gruppe og også senere med publikum. Det viktigste er vår tilstedeværelse her og nå, og dette vil komme gjennom som formålet med forestillingen.
I begynnelsen var jeg redd for temaet klimaendringer. Det er et så stort tema, og jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle tørre å ta i det. Jeg følte at jeg burde kunne mer om det, og det er så komplekst. Men i prosessen fant vi ut at det ikke er noen enkel løsning på klimaendringene, det er noe vi står overfor globalt og må stå i for øyeblikket. Så vi tok denne erkjennelsen inn i forestillingen, og også følelsen av sorg.
Hvilke råd vil du gi til andre kunstnere som er interessert i å bruke kreativiteten sin til å ta opp spørsmål om klimarettferdighet?
Som alt annet i kunst er det ikke noe rett eller galt. Jeg vil si til andre kunstnere at de bare må følge sitt kreative lys. Jeg tror all kunst om dette emnet er veldig viktig, og det bidrar til samfunnets bevissthet om det. Vi trenger flere stemmer som snakker om klimarettferdighet.
